Mosik

Man kan nok med ærlighet si at jeg er det medlemmet av Klæbu Rød Ungdom som er minst engasjert innenfor musikk. Likevel hører jeg ekstremt mye på det, og prøver iblant på å spille det. Der har jeg nok ikke de helt riktige evnene.

Uansett, jeg mener musikk har ekstremt mye å si for verdens samfunn. Folk alle vet om er enten musiker, skuespiller, idrettsstjerne, politiker eller forfatteren. Forskjellen mellom de tre første og de to siste er at politikere og forfattere blir skikkelig kjent bare hvis de er blant de aller øverste, som George W. Bush eller J. K. Rowling. Idrettsstjernene er kjent for idretten sin. Skuespillere er kjent for den rollen de spiller elle hvor sexy Se og Hør sier de er. De som virkelig er superkjendiser og likevel er kjent for hvem de er er stort sett musikere.

Folk liker musikk. Det har ofte stemning. Det kan danses til. Ærlig sagt så bryr de fleste seg ikke om budskap, blant musikere og fans, men det er ekstremt mange som gjør det. Se på John Lennon, hva slags ikon han ble etter Beatles. Se på hvor kjent Eric Claptons Tears in Heaven, hvor populær den faktisk ble. Folk sier han er poplær, men det er iallfall den eneste Claptonsangen jeg har hørt. Se på U2. Mange (inkludert undertegnede) sier de er verdens beste band. Nesten hver bidige sang er veldig saklig motivert. Forsangeren ble nominert til Nobels Fredspris.

Poenget er at musikk inspirerer. Uansett om man er for eller imot selvbilder, musikere er selvbilder. Se på hvor enkelt folk ble oppildnet når et par menn tok med seg noen Muhammed-karikaturer til forskjellig land i Midt-Østen og noen få personer staret de store opprørene. Dette var helt klart noe katastrofalt, og jeg vil ikke at noe slikt skal skje igjen, men det viser at noen få kan inspirere flere, positivt eller negativt.

Heldigvis er det slik at jo friere et land er og jo mindre grunn det er til oppgjør, jo vanskeligere er det å skape et oppgjør. Det er også vanskeligere å skape en bølge. Folk tenker selv, og følger noen bare hvis de interesserer seg for det. Musikk er hva folk interesserer seg for. Hvis bandet/artisten høres bra ut, og har noe fornuftig å si, festes det på hjernen. Se på USA. Veldig mange av artistene der er folk som har sunget og gjort suksess, og bare er seg selv og nyter livet. Det kan være vel og bra, men når seg selv er en person med forbryterbakgrunn som fortsatt er med på gjengopprør og kanskje til og med innrømmer at han/hun går på dop, tenker ofte ungdommen at de kan nyte livet og gjøre som de vil i stedet for å gjøre hva de jævla foreldrene og eldgamle lærerne prøver å få det til. På den andre siden, når så utallig mange artister sier "don't do drugs," virker det faktisk.

U2 er uansett best. Haha.